16.8.11

Witness the fitness




Jeg har aldri vært noe nevneverdig god i sport.
Da jeg var 7 år spilte jeg fotball i Skeid Miniputter.
Kan ikke huske så mye av treningene, men jeg husker kampene.
Jeg stod i mål. Jeg gråt.
Jeg var vel litt skrudd sammen sånn på den tida der.
Hvis det var noe jeg ikke ville, eller noe jeg ikke fikk til, var det bare å lage baluba.
Gråt fikser alt tilslutt.
Tror ikke foreldra mine synes det var like kult. Jeg har fått mye kjeft, men jeg har også fått mye vilja mi takket været en god posjon magesyre blanda med dagens middag. Jeg kunne spy på kommando. Veldig praktisk når det er en skitur du ikke vil på. Ikke like praktisk hvis du har lyst på en kopp kakao etterpå..

20 år etterpå har jeg tatt meg litt sammen. Heldigvis. Jeg legger meg ikke ned å griner når det er noe jeg ikke vil. (med noen unntak)
Magesyra mi har dessuten blitt av en ganske ubehagelig årgang, så når jeg IKKE vil Trene feks., er det eneste som melder seg, selvpåført dårlig samvittighet. Det kan jeg leve med.

Et hav av dårlige unnskyldninger har blitt redningen fra noe som føles ut som den sikre død.
Trening er så forbanna kjedelig. Det kan også gjøre JÆVLIG vondt. spesielt hvis du har bestemt deg for å bli skikkelig friskus.



Du hooker deg opp med en personlig trener som først klarer å overbevise deg om at han kan ALT når det kommer til å pumpejern. Han kan sannsynligvis også ALT om kosthold og kardiotrening. Alt han gjør er riktig, alt du gjør er feil. Han kjører deg så hardt at når du er klar for de siste 10 minuttene med uttøying, forventer du at han kommer til å slenge deg i en massegrav på bakrommet når du er ferdig bøyd og tøyd.

Kanskje du tar et par timer til, bare for å prøve å bevise noe for deg selv. Tilslutt vil du uansett oppdage at vedkommende som forsøker å gi deg et "bedre" liv, jobber, spiser og sover på Elixia. Han har OCD. Helt sikkert. Du bare betaler for å gjennomføre tvangstankene hans.
Fuck det der.
Du ender med 80 % sannsynlighet opp som støttemedlem for en sinnsyk overprisa fitnessbule.
Det er ikke verdt det.

Alikevel er det verdt å holde seg i form. Jeg merker det mer og mer ettersom jeg nærmer meg 30. Latskap blir jeg mer og mer provosert av. Kanskje spesielt i arbeidssammenheng, men også i dagliglivet ellers. Jeg setter pris på at ting ikke henger og slenger, på meg selv som andre. Jeg er lei dårlig unnskyldninger. Jeg er lei gode unnskyldinger.




Nå skal jeg gjøre det. Jeg skal bli RUTTINERT FOR FAEN!!
Denne gangen gjør jeg det for meg selv. Denne gangen skal jeg være ærlig.
To be continued